Let’s talk: Avstandsforhold

Det har snart gått et halvt år. Vi fikk så mange advarsler. Vi fikk beskjed om at det kom sikkert ikke til å gå. Jeg skjønner ikke problemet? Da det ble klart at jeg og Mathias kom til å ha et avstandsforhold ett år var det mange som reagerte og tenkte at “det kommer til å ryke”. Men herlighet, bare på grunn av at dere kanskje ikke klarer et avstandsforhold, så skal vell ikke det bety at vi eller noen andre ikke skal klare det?

Det har gått et halvt år. Vi har vært heldige med at jeg har kunnet ta meg råd til å reise opp ca én gang i måneden. Det var mitt valg, og jeg gjorde det fordi jeg rett og slett savnet og ville være sammen med kjæresten min. Jeg gjorde det ikke ut av sjalusi. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ville forhindre at han var med noen andre. Noe jeg har hørt så mange andre gjør.

Når man har et avstandsforhold så har det så utrolig mye å si at man stoler på hverandre. At man er trygge på hverandre. Og ikke minst klarer å gi hverandre litt avstand selv om man er langt unna hverandre. Jeg tror nemlig mange gjør den “feilen” at man må snakke mye og hele tiden for at forholdet skal holde når det er så stor avstand. Jeg ville heller sagt tvert i mot. Selv om man ikke snakker sammen 24/7 så betyr ikke det at personen elsker deg noe mindre. Det betyr ikke at h*n er utro. Det betyr ikke at han har noe bedre å gjøre. Eller jo det kan faktsik hende han har noe bedre å gjøre! Nemlig å studere, eller jobbe. 

Herlighet, jeg skjønner ikke hvordan folk i det hele tatt kan ha så mye å snakke om jeg? Går dere ikke lei?! Jeg vet jeg hadde gått lei, og det samme tror jeg Mathias hadde gjort. Man har jo ikke nok å snakke om til at man kan snakke sammen i all evighet. For det første blir det rett og slett for dumt. Og for det andre, jeg tror det er derfor mange forhold ender. Man går lei. Man går tom for ting å snakke om. Og man ender forholdet. Man gir rett og slett opp.

Et halvt år er gått. Hvor er alle problemene? Hvor er alle kranglene? Hvor er alle diskusjonene? Hvor er alle tårene? Hvor er det alle snakket om når det kom til avstandsforhold. Vi har tillit til hverandre, vi skyper et par ganger i uken hvor vi da får snakket ordentlig sammen. Vi tekster litt om kvelden før vi legger oss ellers, for å høre hvordan den andre har hatt det. Vi har funnet en hverdag som passer oss begge. Vi er for opptatte begge to i løpet av dagen til at vi bare kan drive å tekste hverandre. Vi setter heller av noen timer ekstra et par kvelder i uken til å få skypet og snakket om alt og ingen ting og det funker. Det funker for oss! Men det er nettopp det. Selv om det funker for oss så er det ikke sikkert det funker for dere.

Dere har det kanskje litt mer vanskelig, dere krangler kanskje litt mer? Men elsker dere ikke hverandre? Er det ikke deres største ønske at det skal bli dere to? For evig? Så finn en måte som passer dere, bli enige og finn ut av det. Og hvis du sa nei på spørsmålet mitt, så kan du vell egentlig allerede skjønne grunnen til at avstandsforholdet ikke funker. Man får alt til å funke så lenge man er bestemt på at det skal bli dere to. Så lenge dere begge vil det samme, og har det samme målet. Nemlig å være sammen, og det for en god stund.

Hehe, litt tanker ute å svinser i dag. Hva er din mening om avstandsforhold? 

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *