Let’s talk: Det å leve med panikkangst

Som jeg skrev i forrige ukes Let’s talk spalte så sliter jeg med panikkangst. Jeg fikk den diagnosen for litt over et år siden nå, og har levd med det i omtrent to år. Det startet som magesmerter, som utviklet seg til stadig svimmelhet, kaldsvetting, kvalme og besvimelser. I starten så ble jeg virkelig skremt, men etter å ha lest litt på nettet fikk jeg en viss anelse om hva det kunne være. Men da hadde det kommet langt, kanskje litt for langt. Jeg følte meg lenger ikke trygg i situasjoner jeg hadde lenge vært trygg i. Jeg kunne få anfall på jobb, jeg kunne få anfall i byen og jeg kunne rett og slett få anfall i bilen. Sistnevnte var på ingen måte trygt, og drastiske tiltak måttes tas.   
   Jeg valgte å slutte videregående et halvt år før jeg var ferdig. Jeg valgte å gjøre akkurat det fordi det var skolen som var hovedgrunnen til at jeg utviklet panikkangst. Det var da det var på som verst! Jeg hadde et press  på skolen som jeg ikke lenger klarte å takle. Jeg hadde press fra lærere som forventet mer og mer av meg, jeg hadde press fra venner og ikke minst så hadde jeg et press fra meg selv. Press var hovedfaktoren til mine anfall. Så fort jeg hadde et press eller en forventning over meg, så kunne jeg få anfall. Jeg kunne få anfall om jeg skulle åpne cafeen alene, osv. 

Men som sagt hadde det kommet langt. Det var ikke lenger bare i de tilfellene. En uke etter at jeg sluttet på skolen skulle jeg til Oslo sammen med en venninne. Jeg fikk et anfall bare jeg stod og ventet på toget. Jeg fikk anfall på toget hjem, og jeg fikk anfall i en av butikkene i Oslo. Jeg hadde aldri vært redd for noe som helst som er lignende av dette, men det var så langt det hadde kommet.     
  Siden den gang, for et år siden, har jeg jobbet konstant med å bli bedre. Jeg har presset meg selv ut av huset, jeg har kommet meg så langt at bare litt over  et halvt år etter denne hendelsen i Oslo, dro jeg til Dublin for en helg HELT alene. Det var en stor mestringsfølelse! Men det klarte jeg bare av en grunn; jeg var bestemt fra første stund at panikkangsten ikke lenger skulle få styre livet mitt. Jeg skulle  overvinne den hver eneste dag om det var det som skulle  til. Og nå i dag merker jeg sjeldent noe til panikkangsten. 

Selvfølgelig så kan alle ha dårlige perioder, og det har jeg og. Er jeg litt langt nede en periode så er angsten mye værre. Det skal ikke like mye til før jeg merker et anfall komme. Men et skikkelig anfall, som da det var på det værste har jeg ikke hatt siden Mai i  fjor. Jeg sluttet på skolen 3. Januar, og det siste skikkelig ordentlige anfallet hadde jeg i Mai. Det er noe som krevde ekstremt mye av meg, og veldig mye jobbing, men også  ekstremt med støtte fra de rundt meg.  
  Og når jeg sier at jeg presset meg selv, så mener jeg virkelig at jeg presset meg selv. Bare et par måneder etter jeg sluttet på skolen meldte jeg meg på en bloggtur sammen med 9  andre jenter som jeg ikke kjente. Jeg skulle til en annet land, som jeg aldri hadde vært før, med 9 jenter jeg aldri hadde snakket med. Jeg tok drastiske tiltak for å bli fort bedre. Men for meg så var det det som måtte til! 

Nå i dag lever jeg som jeg gjorde før jeg merket noe til panikkangsten. Jeg merker ikke så mye til den i det daglige, men enkelt dager kan jo være dårligere enn andre, som sagt! Men jeg har lært meg hvordan jeg skal forhindre et anfall om jeg merker det siger på. Jeg kan på en mye mer kontrollert måte stoppe eller forminske anfallene, og det kjenner jeg er godt!   Jeg er stolt av meg selv som har klart å komme så langt på så kort tid,og det for det meste på egenhånd. I starten fikk jeg også mye hjelp fra kjæresten min, for han visste akkurat hva jeg trengte å høre om jeg sendte melding om at jeg kjente antydninger til et anfall. Men det å leve med panikkangst kan være brukbart OM man finner en måte å kontrollere det på. Om man ikke finner en balanse så kan det å leve med panikkangst veldig fort bli mye værre. 

Hvis du sliter med noe av det samme så er det bare å sende meg en mail eller en melding på face om du trenger noen å snakke med. Bare det å snakke med noen som vet hvordan du har det kan hjelpe veldig mye! Og om du vil jeg skal skrive et innlegg med tips til å motivrke anfall så  gjør jeg gjerne det, men da kommenter gjerne under at du vil jeg skal gjøre det. Du trenger ikke kommentere under ditt eget navn om du ikke ønsker det!

Har du noen relasjon til panikkangst og ønsker dere å vite mer angående dette temaet?

Del

2 Kommentarer

  1. 6. mai 2016 / 16:51

    Vondt å høre at du har slitt sånn.. 🙁
    Godt det er blitt bedre! Har du forresten prøvd Yoga? Hørt det skal være veldig bra mot angst og despresjoner 🙂

    • Helene Lekven
      Forfatter
      6. mai 2016 / 18:42

      Tusen takk, ja veldig godt å ha det bedre nå! 😀 Nri det har jeg ikke prøvd, men har faktisk vurdert det, så spørs om ikke jeg må prøve det ut altså! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *